Den norske hopplegenden Bjørn Wirkola har mottatt en tung beskjed om helsen sin. Etter mange år med Parkinsons sykdom har tilstanden nå utviklet seg til Parkinsons demens. Likevel holder 82-åringen motet oppe, og han ser fortsatt fram til å følge den prestisjetunge Hoppuka fra sofakroken hjemme på Melhus.
En unik karriere som fortsatt inspirerer
Bjørn Wirkola er uten tvil en av de største profilene i norsk hopphistorie. På 1960-tallet dominerte han bakken fullstendig. Han sikret seg to VM-gull i 1966 og vant den tysk-østerrikske Hoppuka tre år på rad – i 1967, 1968 og 1969. Denne bragden står fortsatt alene i verdenshistorien; ingen annen hopper har klart å gjenta den. Uttrykket «å hoppe etter Wirkola» ble folkeeie og beskriver noe som nærmest er umulig å overgå.
Wirkola hoppet i en tid da norske utøvere som Toralf Engan og Torgeir Brandtzæg også markerte seg sterkt internasjonalt. Hoppuka var den ultimate arenaen for å bevise seg, og Wirkola husker spesielt den første seieren som noe helt spesielt. «Det var stort», har han selv sagt om triumfene. Han var en folkehelt som ble båret på gullstol og vinket til jubelende tilskuere i Holmenkollen. Karrieren hans la grunnlaget for norsk hoppsuksess i flere tiår fremover, og navnet hans er fortsatt synonymt med eksepsjonell prestasjon.
Den tøffe kampen mot Parkinsons sykdom
For rundt 15 år siden fikk Bjørn Wirkola diagnosen Parkinsons sykdom. I lang tid klarte han å holde symptomene i sjakk ved hjelp av medisiner og aktiv livsstil. Han og kona Sigrun reiste jevnlig til Thailand for å delta i Wirkola Cup i golf – en turnering han selv hadde startet. Både nevrolog og fastlege roste ham for å holde seg sprek lenge til tross for sykdommen.
De siste to årene har imidlertid situasjonen endret seg dramatisk. Sykdommen har forverret seg betydelig, og Wirkola har nå fått tilleggsdiagnosen Parkinsons demens. Dette påvirker både hukommelsen og den fysiske formen. Han husker fortsatt godt hendelser fra gamle dager – som triumfene i Hoppuka – men nyere begivenheter kan være vanskeligere å holde styr på. Kroppen er blitt svakere; lange gåturer er ikke lenger mulig, og han trener jevnlig hos fysioterapeut for å opprettholde bevegelighet.
Kona Sigrun (84) beskriver utviklingen som negativ, men understreker at de velger å være åpne om situasjonen. Ifølge Norges Parkinsonsforbund rammer sykdommen én til to prosent av befolkningen over 60 år, og typiske tegn inkluderer skjelvinger, langsomme bevegelser og stivhet. Wirkola selv sier det slik: «Jeg er hemmet av sykdommen. Men det er ikke verre enn at det går noenlunde bra.» Paret har valgt åpenhet for å bidra til større forståelse rundt sykdommen, og de håper det kan hjelpe andre i lignende situasjoner.
Livet med Sigrun og fortsatt lidenskap for hopp
Bjørn og Sigrun Wirkola giftet seg nyttårsaften 1963, midt i en tid da hoppkarrieren tok det meste av hans oppmerksomhet. De første sju bryllupsdagene tilbrakte han ofte borte på konkurranser under Hoppuka, og Sigrun mottok som regel bare et kort i posten. Likevel har kjærligheten holdt stand gjennom over 60 år. Hopp og Rosenborg fotball har vært de store fellesinteressene – «det som har vært livet», som Sigrun uttrykker det.
Selv med sykdommen banker hjertet fortsatt sterkt for hoppsporten. I år, når den 74. Hoppuka starter i Oberstdorf med 25 000 tilskuere på tribunen, setter paret seg foran TV-skjermen hjemme på Melhus. De fulgte ikke kvalifiseringen der Johann André Forfang endte på 10. plass, men i dag er de klare. Wirkola har tro på de norske hopperne og mener gode resultater i Hoppuka er viktig for resten av sesongen. Han peker på sterke treningsresultater og har forventninger til utøvere som Kristoffer Eriksen Sundal, Johann André Forfang, Marius Lindvik og Halvor Egner Granerud, som alle ligger godt plassert i verdenscupen.
Refleksjoner fra hoppmiljøet og samfunnet
Nyheten om Wirkolas forverrede helsetilstand har vekket sterke reaksjoner i det norske hoppmiljøet og blant sportsinteresserte generelt. Mange ser på ham som selve symbolet på norsk hopps gullalder, og det er vemodig å tenke på at sykdommen nå tar et sterkere grep. Flere tidligere hoppere og eksperter har uttalt at Wirkolas åpenhet er beundringsverdig og bidrar til å avmystifisere Parkinsons sykdom. Det minner oss om at selv de største idrettsheltene er sårbare mennesker.
Samtidig er det inspirerende å se hvordan Wirkola og Sigrun håndterer situasjonen med verdighet og fortsatt interesse for sporten de elsker. Det sender et viktig signal om at livet ikke stopper selv om kroppen svikter – man kan fortsatt finne glede i å følge med fra sidelinjen. For yngre utøvere blir Wirkola et forbilde ikke bare for prestasjonene i bakken, men også for styrken i motgang. Hoppuka 2025 blir på mange måter en hyllest til ham, selv om han ser den fra Trondheim og ikke fra hoppkanten.