I en tid der sosiale medier dominerer dagliglivet, har norske politikere tatt et stort steg inn i underholdningsverdenen. For noen uker siden dukket kulturminister Lubna Jaffery opp på NRK i et gigantisk hybelkaninkostyme, mens hun sang Queens «I Want to Break Free» under «Maskorama». Selv om dette kunne ha skapt store overskrifter for noen år siden – som da Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum deltok i 2020 – ble det nå møtt med et skuldertrekk. Jaffery er bare en av flere profilerte politikere som har deltatt i realitykonsepter i år, fra danseshow til sangprogrammer. Denne trenden reflekterer en bredere endring i politisk kommunikasjon, der grensen mellom politikk og influenservirksomhet viskes ut.
Ifølge en ny analyse fra Faktisk.no, som er en del av NORDIS-prosjektet, har sosiale medier reshapet Norges politiske debatt betydelig, spesielt under stortingsvalget i 2025. Valgdeltakelsen steg markant blant unge velgere, drevet av politikeres tilstedeværelse på plattformer som TikTok og Instagram. Stadig flere innlegg fra Stortingets talerstol klippes i vertikalt format og spres direkte via politikernes egne kanaler. Dette gir dem mulighet til å nå ut ufiltrert, uten å avhenge av tradisjonelle medier. For de som mestrer formatet, som for eksempel Fremskrittspartiets ledere som har utnyttet økonomisk frustrasjon til populistisk momentum i 2025-valget, kan det bety enorme fordeler. De bygger sitt image selv, uten kritiske spørsmål fra journalister, og når ut til velgere som tidligere har vært i en blindson for politisk kommunikasjon – særlig unge menn.
Denne utviklingen bredder ut politikken og øker tilgjengeligheten. Programmer som «Dagsnytt 18» og «Politisk kvarter» appellerer ofte kun til de politisk engasjerte, mens reality-TV og sosiale medier når bredere lag. En rapport fra Reuters Institute viser at norske medier har lykkes godt med overgangen fra papir til digitalt, men sosiale medier har bidratt til å øke valgdeltakelsen i 2025, spesielt blant unge. Ifølge en undersøkelse fra 2025 føler norske ungdom lite bekymring for sosiale mediers innflytelse og politisk polarisering, noe som tyder på at de omfavner disse plattformene naturlig. Dette kan sees som positivt for demokratiet, da det bygger tillit mellom styrende og styrte ved å gjøre politikere mer relatable.
Likevel er det grunn til bekymring. Denne trenden kan utgjøre starten på en revolusjon i politisk kommunikasjon, lik de som har skjedd hvert 20.–30. år. Etter krigen bidro nye medier som VG og NRK til folkelig politisk journalistikk. På 80-tallet revolusjonerte tabloidformatet dekningen, og på 2000-tallet økte nettet tempoet. Nå premierer algoritmer emosjoner fremfor informasjon, noe som fører til mer konflikt og antagonistisk dramaturgi. Et ekstremt eksempel er tidligere Rød Ungdom-leder Amrit Kaur, som skapte skandaler via TikTok-videoer, inkludert en i forbindelse med drapet på Charlie Kirk. Kollisjonen mellom å være «edgy» på sosiale medier og forventningene til en politisk leder var brutal, og førte til hennes avgang.
Fra et bredere perspektiv, som diskutert i en regjeringsmelding fra 2024–2025, utgjør komplekse trusler som desinformasjon på sosiale medier en alvorlig risiko. I Norge har medieindustrien lansert kampanjer for pålitelige nyheter rettet mot 18–30-åringer i september 2025, for å motvirke dette. Sammenlignet med andre nordiske land, der makt, kommunikasjon og politikk er preget av stabile demokratier, står Norge overfor unike utfordringer med tech-trender som AI og digital deling i parlamentet 2025. Historiske ikoner som Einar Gerhardsen, som kunne tenke i timer før han svarte journalister, ville slite i dagens virkelighet der rask respons på sosiale medier er normen.
Risikoen er polarisering og et røffere ordskifte, som kan skremme folk fra politisk engasjement. Kvalifikasjonskravene endres, og gjør politikken mer attraktiv for utadvendte personlighetstyper. Topp-influensere på X (Twitter) i Norge 2025 viser hvordan politikere blander seg med kjendiser for å forme opinionen. For å motvirke dette må mediene opprettholde bredden og drive kritisk journalistikk, som da Ap-nestleder Jan Christian Vestre ble gransket for sine valgkampvideoer.
Til slutt, la oss heie på «backbenchere» – de upretensiøse stortingsrepresentantene som fokuserer på forretningsorden i stedet for Queen-sanger i kostyme. De representerer en balanse i politikken som vi ikke bør miste i jakten på likes og views.